Det korte svaret avhenger av når opptellingen ble gjort, og hva som regnes som en bekreftet måne. Et nyttig, datert øyeblikksbilde er oversikten fra 2023: Den telte 285 kjente naturlige satellitter i bane rundt de åtte planetene. De fleste var ikke små versjoner av jordens måne. De varierer fra små, uregelmessige objekter til verdener større enn Merkur, med svært forskjellig landskap og historie. Ettersom astronomer stadig finner og bekrefter små måner, kan et tall uten dato raskt bli misvisende.
En opptelling fra 2023, planet for planet
I dette øyeblikksbildet fra 2023 hadde Merkur og Venus null kjente måner. Jorden hadde én, Mars hadde to, Jupiter hadde 95, Saturn hadde 146, Uranus hadde 27 og Neptun hadde 14. Legger man sammen tallene, blir summen 285. Gasskjempene står for nesten alle: Jupiter, Saturn, Uranus og Neptun hadde til sammen 282 kjente måner, mens de fire indre planetene hadde tre.
Dette er tall fra en oversikt, ikke en påstand om at hver planet har et fast, endelig antall måner. Opptellingene kan endre seg når observasjoner avdekker lyssvake objekter, når oppfølgingsarbeid fastslår en bane, eller når et objekts status vurderes på nytt. Ulike lister kan også bygge på forskjellige skjæringsdatoer eller kriterier for når en måne regnes som bekreftet. Summen bør derfor forstås som «kjent og telt i denne daterte oversikten», ikke som antallet måner som faktisk finnes.
Det er en fysisk forklaring på skjevfordelingen. Gasskjempene er mye mer massive enn jorden og kan holde mange objekter i bane; de ytre områdene deres inneholder også bestander av små måner. Mange har uregelmessig form og beveger seg i fjerne eller skrå baner. De høye månetallene betyr ikke at alle månene kan sammenlignes med den lyssterke, runde månen vi ser fra jorden.
De største månene endrer målestokken
De største månene er verdener i sin egen rett. Jupiters Ganymedes er solsystemets største måne, med en diameter på rundt 5,268 kilometer. Den er større i diameter enn Merkur, som har en diameter på rundt 4,879 kilometer. Sammenligningen er overraskende fordi Merkur er en planet og Ganymedes en satellitt; det som avgjør størrelsen, er selve himmellegemet, ikke hva det kalles eller går i bane rundt.
Saturns Titan følger like bak, med en diameter på rundt 5,150 kilometer. Den har en betydelig atmosfære og innsjøer og hav av flytende hydrokarboner på overflaten. Både Ganymedes og Titan er større enn jordens måne, som har en diameter på rundt 3,475 kilometer. Jordens følgesvenn ligger derfor ikke nær toppen av størrelsesrangeringen, selv om den dominerer nattehimmelen vår og har påvirket kalendere, tidevann og menneskelig utforskning.
Størrelsen forteller ikke hele historien. Jupiters Io er mindre enn jordens måne, men har en usedvanlig sterk vulkansk aktivitet. Europa er også mindre og en isdekket verden der overflaten og det indre gjør den til et viktig forskningsobjekt. Ganymedes har sitt eget magnetfelt. Disse forskjellene viser hvorfor «de største månene» er et nyttig utgangspunkt, men ikke en rangering av vitenskapelig betydning. For å få et visuelt inntrykk av hvordan måner og planeter passer inn i det større systemet, viser nettstedets interaktive kart over solsystemet planetenes nåværende posisjoner.
Jupiter og Saturn: tettbefolkede systemer
Jupiters fire største måner – Io, Europa, Ganymedes og Kallisto – omtales ofte samlet som de galileiske månene, etter Galileo Galileis observasjoner i 1610. De er store nok til å ha særpreg: Ios vulkanske overflate, Europas is, Ganymedes’ størrelse og Kallistos sterkt kraterdekte terreng forteller fire svært forskjellige historier om det samme planetsystemet. De utgjør bare en håndfull av den langt større oversikten over Jupiters kjente satellitter.
Saturns månetall i oversikten fra 2023 var enda høyere, men den numeriske ledelsen betyr ikke at månene alle er store. En stor andel av totalen består av små satellitter, blant annet objekter knyttet til ringer og grupper av måner. Saturn har også Titan, en fremtredende verden med en tykk atmosfære, og Enceladus, en mindre ismåne som er kjent for materiale som bryter ut fra området rundt sørpolen. I en opptelling føres hver bekreftede måne opp som én oppføring; tallet sier ikke noe om størrelsen, aktiviteten eller den vitenskapelige interessen.
Fjerne måner og jordens nære følgesvenn
Uranus og Neptun føyer flere titalls måner til planetoversikten, både noen få store og mange mindre satellitter. Neptuns Triton er kjent for å gå i bane i motsatt retning av Neptuns rotasjon. Denne uvanlige banen er en av grunnene til at forskerne tror Triton kan ha blitt fanget inn, snarere enn å ha blitt dannet i sin nåværende bane sammen med Neptun. Uranus’ største måner er mye mindre enn Ganymedes og Titan, men omfatter ulike is- og steinlegemer.
Jordens måne utgjør en beskjeden del av en opptelling planet for planet, men forholdet mellom den og jorden er uvanlig fremtredende. Den er stor sammenlignet med planeten den går i bane rundt, og nær nok til å fremstå som et lyssterkt objekt med mange synlige detaljer for det blotte øye. De skiftende fasene skyldes at solen lyser opp forskjellige deler av den halvdelen av månen som vender mot jorden. Veiledningen til månens faser forklarer geometrien; en kalender over månefasene viser nøyaktige tidspunkter for hver fase måned for måned.
Hva en opptelling av måner kan – og ikke kan – fortelle
En planets månetall er like mye et øyeblikksbilde av observasjoner og klassifisering som en beskrivelse av omgivelsene. Små, fjerne måner er vanskeligere å oppdage enn store, og etter at et objekt er observert, trengs det nok observasjoner til å fastslå at det følger en stabil bane. Derfor bør en kjent oversikt over månetall ha en dato, og derfor kan en nyere oversikt være annerledes uten at planetsystemene i seg selv plutselig har endret seg.
Når du planlegger observasjoner, er månetallet mindre nyttig enn en lokal oversikt over månen. Månens fase, oppgangstid og posisjon avhenger av dato og sted; måneoversikten for New York City viser for eksempel fase og belysning, samt måneoppgang, månenedgang, høyde, asimut, avstand og en himmelvisning med lokalt vær. En opptelling av solsystemet svarer på hvor mange måner som var telt i en bestemt oversikt. Ser du opp, får du svar på et annet spørsmål: Hvilken av dem er over horisonten din i kveld?